Eller?
I den siste tiden har mobbekampanjer spiret opp igjen, og
alle saker skal tas, store som små. Dette er jo på flere måter veldig fint, for
mobbing er jo ikke greit. Likevel så tror jeg man skal passe seg med å blande
inn for mye i dette også.
Dette blir muligens et ganske rotete display, for når man
skal blottlegge sjel, erfaringer og egne meninger er det plutselig veldig mye
som skal struktureres og formuleres vel, samtidig som jeg bare ønsker å skrive
ned alle mine tanker. Bare på vei fra huset til lesesalen har jeg omformulert
dette noe sånn som 30 ganger.
Folk er skrudd og oppdratt på meget forskjellige måter. Selv
har jeg aldri vært spesielt oppmerksomhetssøkende. Jeg har vært sky for
ukjente, sjenert når jeg har møtt nye folk, og ikke hatt det store behovet for
å bli en del av en gjeng. Jeg har aldri vært særlig glad i all denne
nærkontakten man har, møte blikk, gi så mye klemmer og å være så innmari nær
andre. Det har nok hemmet meg i en del sammenhenger man blir utsatt for oppover
årene, spesielt i skolesammenheng, og jeg tror nok flere lærere har vært
bekymret for mitt ve og vel. Jeg hadde ikke noe stor vennekrets, og flere av
årene var jeg mye for meg selv på skolen. Heller enn å spille fotball med
klassen, satte jeg på sidelinjen alene og så på, jeg gikk og filosoferte for
meg selv og levde generelt i min egen verden. Jeg var innom opptil flere møter
hos lærere som var bekymret for at jeg var et såkalt mobbeoffer, som ble fryst
ut av de andre i klassen. Mange av tegnene var jo der: Jeg likte ikke å holde
blikkontakt, jeg var mye alene, og jeg var veldig stille.
Nå skal jeg ikke skryte på meg at jeg ikke hadde blitt
lykkelig for at andre inviterte meg med på aktiviteter, og at jeg selv fikk
muligheten til å være med eller avslå tilbudet, jeg ønsket jo ikke å være alene
hele tiden, men realiteten i det er at som oftest var jeg veldig fornøyd med
heller å lese en bok. For jeg likte jo å lese bøker, og jeg likte jo bedre
individuelle sporter fremfor lagsporter som fotball. Fotball som var så viktig
for alle andre i bygda mi. I etterkant har jeg likevel tenkt at alle disse
møtene i friminuttene, alle disse nedsettende, sympatiske øynene som ble lagt
på meg, gjorde at jeg til slutt vokste opp og trodde at jeg var skikkelig rar.
På et tidspunkt begynte jeg å tro at jeg var unormal, og ikke som de andre, at
jeg var et mobbeoffer.
Det var dette stempelet jeg gikk ut fra ungdomsskolen med,
selv om jeg i løpet av ungdomsskolen ble flinkere å sosialisere med mine
medstudenter, og dette bar jeg videre med meg videre. Som usikker tenåring
ønsket jeg jo aller mest å bli venner med alle i klassen, å bli inkludert og å
være som alle de andre. De som tullet med hverandre og samtidig var så gode
venner. Det ble jo ikke slik. Jeg var jo en raring, og selv om klassen min for
det meste var grei mot meg, finnes det alltid et par folk som sier slemme ting,
og så blir man lei seg og føler seg mobbet.
Nå når jeg har blitt ferdig med vidergående, flyttet by,
startet helt fra bunnen av igjen, vil jeg si at jeg er blitt et temmelgi
lykkelig menneske. Jeg lar meg ikke lenger plages av hvem jeg var, selv om jeg
kan inrømme at jeg til tider var merkelig og ensom. Jeg er blitt litt mer
voksen, og tørr å være meg selv. Si nei når jeg faktisk bare vil være alene og
lese en bok, spørre folk om å møtes når jeg selv ønsker å være med andre. Jeg
har det veldig bra. Jeg har også reflektert litt over hva som skjedde da jeg
var yngre.
For ikke så lenge siden møtte jeg en gammel klassekamerat
(kamerat vil vel være å ta hardt i) på byen. En av disse personene som aldri
var noe snill mot meg, og som sa ting jeg tok meg nær. Vi pratet litt, og
mimret om videregående hvor vi var tvunget til å tilbringe altfor mye tid
sammen på, jeg er tross alt ganske tilgivende og ikke særlig langsint.
Plutselig ble det litt mer personlig og han spurte meg hvorfor jeg alltid trakk
meg sånn vekk når han ville inkludere meg i gjengen. Dette kom jo på meg som et
stort sjokk, for i mine øyne var han jo ganske slem. I etterkant har jeg jo
sett at alle de tingene han sa til meg på den tiden ikke var personangrep, og
de ikke var ment til å såre. Han hadde jo bare gjort det jeg hele tiden ønsket
meg: han behandlet meg som alle de andre, og tok det for gitt at jeg var en del
av gjengen og kunne ta spøken.
Det er veldig åpenbart for meg nå, når jeg velger å ikke la
slikt gå innpå meg, og jeg lurer på om mye av min tid i ungdommen var kastet
bort på å tro at folk ikke likte meg, når det hele tiden bare var meg det stod
på. Man burde ikke tåle så inderlig vel, den urett som ikke rammer enselv, men
kanskje skal man reflektere litt over hva som blir gjort mot seg, og kanskje
innser man fort at mye av det bare er slik barn gjør, at man kanskje tolker for
mye trist i alt. Det vet jeg uansett at hadde gjort min barndom mye enklere.
Jeg var ikke et mobbeoffer, men jeg og lærerne mine gjorde meg til ett.
Kristina! Vårt vennskap virker som det kommer og går. en del. Men fra min side er det ikke mer å si enn at du er nydelig, og alt vi har gjort og opplevd sammen har vært så fantastisk! Jeg kommer til å savne deg når rompa di er flytta til Odda, og det går enda flere år før vi er naboer igjen! 
Dette er mer en fortelling om vakre landskap, og en nydelig reise enn en fortelling. Følte meg bare så inspirert til å skrive om stedet jeg har vært!
