Kant og Aristoteles

Husker du barndommen?

De tider hvor folk ikke prøvde å påtvinge deg kunnskap man ikke trengte. Når du skulle lære hva rett og galt var, ikke hvorfor det kunne være sånn i forskjellige teoretikeres tanker.

Stjeling var galt, og hjelpe andre var bra.

Akkurat i den klemmen sitter jeg nu at jeg frivillig har utsatt meg for universitetets dybder av filosofiens verden. Spennende? Kanskje. Men likevel får det meg til å stille spørsmål med dens eksistens i mitt hode.

Og så tenkte jeg at dette diktet av Andre Bjerke kunne passet greit inn her:

Tapt paradis

Mon noe kan skuffe mere
Enn møtet med barndommens trakt
Hvor allting står goldt og ribbet
For drømmenes eventyrdrakt.

Her gikk du og levet og stelte
Med blomster og trær og slikt
Og trengte vel ikke å dikte,
For du var ditt eget dikt!

Det duvet en gammel fabel
I havens veldige tre
Det suste en lengsel mot forår
Gjennom den våte sne.

Gjerdet jeg en gang satt ved
Hva er det igjen av deg?
Men dengang stod du og ruvet
Og delte verden for meg-

Var ikke alt jeg så
En dunkel og deilig gåte?
Å hvor de tusen liv
Var til på en annen måte!

Billen som løp gjennom gresset
Bien på blomstens munn
Hvor det var MEG som fant dem!
Hvor de var MINE funn!

Rosens blødende begre
Bøyet seg ømt i min hånd
Aldri har noen rose
Siden bøyet seg sånn-

Duggen som skalv i kvelden
Svalen i dagens dans
Hadde de ikke lånt av
mine øynes glans?

Var mon i verden en fyrste
Mere svimlende rik?
Maktet en gud å vinne
Jordens forelskelse slik?



Jeg går i de samme trakter
Og prøver å finne en venn
Men tingene ser meg i møte
Og kjenner meg ikke igjen

Det er som å skue inn i
Et land av taushet og is
Men barndoms tyste ruiner
Et evig tapt paradis!

Jeg prøver forgjeves å være
Et vesen jeg ikke er
Da hører jeg bruset, bruset
Gjennom min barndoms trær:

”Gå til den store verden
Bli hard og bli kold og klar
Men gjem etsteds i ditt hjerte
Minnet om noe du var