Der går hun i sin flotte kåpe. Så pen og velkledd. Folk snur seg etter henne på gaten, hun møter blikk hvor enn hun går. Hun føler seg så fin, at et velpassende plagg kan gi så mange blikk.
Men blikkene som møter henne er ikke av beundring. Snarere tvert imot.
På hennes ellers så fine kropp henger et plagg som vekker oppsikt, ja, men ikke som hun ønsker.
Et mord har skjedd i Norge, et mord så brutalt.
Og der går hun, så stolt og rank, med beviset på sin kropp.
Et justismord er begått, nei ikke bare ett!
For på hennes kropp er det titalls tenker jeg rett. Ingenting her blir lagt skjul på,
ingenting blir sett som løgn.
Men likevel slipper de unna. En etter en. Hver eneste dyremishandler, hver eneste drapsmann.
De blir født sånn. De har ingen sted å gå.
De kan ikke velge sin skjebne. Har aldri kunnet det.
Et dyr er født for å drepes, hva er vel vitsen i det? Vi lever da ikke så kaldt og vanskelig at vi trenger pelsen de var tvunget til å bli født med?
Er det så mye å ønske og be, om at du tar litt hensyn til det?
Ikke kle deg i beviser, ikke kle deg i skam.
Sørg for at ditt dyr ikke har levd av og i tvang.
Jeg er ikke imot pels, ikke imot kjøtt,
men tenk litt på hvor det kommer fra,
dyret der er dødt.
Du trenger da ikke, klær laget av mink,
eller pelspynten på din jakke
for å se bra ut.
Eg ba ikke om å bli født, men når eg først er her vil eg leve et godt liv!
Kristina! Vårt vennskap virker som det kommer og går. en del. Men fra min side er det ikke mer å si enn at du er nydelig, og alt vi har gjort og opplevd sammen har vært så fantastisk! Jeg kommer til å savne deg når rompa di er flytta til Odda, og det går enda flere år før vi er naboer igjen! 
Dette er mer en fortelling om vakre landskap, og en nydelig reise enn en fortelling. Følte meg bare så inspirert til å skrive om stedet jeg har vært!
