En hyllest til Venner

TA VARE
på vennene ta VARE
på vennligheten, vis gjerne
litt selv om du kan...ta nå vare på hverandre!

Litt sitering, eller avskriving av fine dikt er lov! Hurra for Jan Erik Vold for dette.

Akk, mine kjære NLA venner! Hvordan skulle jeg overlevd å flytte til Bergen uten dere? Vi har falt litt fra, og gått våre egne veier, men vi eide virkelig den fadderuken! Intet annet kan sies, for vi var eventyrlige!

Det jeg ønsker å fortelle er det at man ikke skal glemme å være glad i vennene sine. De er noe av det viktigste vi har! Hvor ville jeg vært uten mine venner? Hva ville jeg gjort? Hva ville jeg kunnet?

Linda, Linda, Linda Linda Linda!!!

Hva kan jeg ikke si om deg? Har ikke kjent deg så mange årene, men du er bare et fantastisk menneske på alle måter! Vår første møte i Bergen satte bare standarden for alle vidunderlige ting vi har funnet på i etterkant. Hvem setter vel opp et telt, og rigger seg en skog inne i stuen sin andre enn Linda og Kamilla? Og hvem gir meg sprudlevann når jeg har hatt for mye jæger? Og hvem er så snill, hjelpsom, positiv, og fantastisk som deg?

Det er så mye man kan si om dere alle. Dere er fantastiske, og det er så mye jeg kunne sitert, og så mye jeg kunne vist til. Så et lite skriv under bildene er det eneste jeg skal gjøre. Men dere betyr mer enn jeg kan blogge. Og til dere som ikke er her: dere er ikke glemt! Jeg har bare ikke bra bilder sammen med dere hvor jeg ikke ser ut som et ekkelt fylletroll...!

Kristina! Vårt vennskap virker som det kommer og går. en del. Men fra min side er det ikke mer å si enn at du er nydelig, og alt vi har gjort og opplevd sammen har vært så fantastisk! Jeg kommer til å savne deg når rompa di er flytta til Odda, og det går enda flere år før vi er naboer igjen!

Min familie! Vi er ikke perfekte, og vi prater kanskje som en gjeng tullinger fra bygda, men det er det vi gjør! Hva kan vel være bedre??

Dette er en hyllest til alle mine venner. Venner som gjør livet mitt verdt å leve. Takk til dere! Jeg er så evig takknemlig.

Så jeg tror at det jeg vil si er noe sånn som: Takk til alle mine venner! Takk for at dere er så tøffe som dere er, og takk for at dere lar meg være så tøff som jeg er! Det er deres fortjeneste alt sammen!

STAY REAL!

En reise tilbake i tid

Dette er mer en fortelling om vakre landskap, og en nydelig reise enn en fortelling. Følte meg bare så inspirert til å skrive om stedet jeg har vært!

For ikke mindre enn en uke siden hadde jeg min første ferie på lang tid,

som måtte brukes vist.

Jeg visste heldigvis hvordan jeg skulle bruke den, og angrer ikke i det hele tatt.

Beretningen min er slik:

En to timers kjøretur utenfor Bjoergvin, ut fra Hordaland og inn i Sogn og Fjordane, finnes det et lite sted som er urørt fra den nye verdens mas og kjas. Et sted hvor du kan finne fred. Et sted man kan glemme alle sine nymotens greier, alle bekymringer og hva enn annet man bærer på.

Her kan man så mangt. Hundre meter til næ

rmeste fjell. Du kan klatre deg en tur.

Hundre meter fra fjord. Ta deg et bad, eller lån en kajakk. Der du står finnes ikke grå veier. Du sitter på grønt gress. En sommereng.

Rundt deg er det trivelige folk. Du er i midten av en vikinglandsby. Gjenskapt for eders glede og fornøyelse. Her selger folk alt fra buer og våpen, til belter av lær og mat fra ildsteder. Er du heldig finner du en flott skatt her. Jeg fant mange.

Ingen ser rart på deg. Her kan du prate med hvem du vil. Her er alle venner, og du ønskes hjertelig velkommen. Sola skinner, og folk smiler.

På kvelden gjøres det opp ild. Folk sitter rundt og prater, drikker mjød og hva enn de skulle ønske.

På natten sover du på ditt nyinnkjøpte saueskinn fra norsk villsau. Duften av sauen er der fortsatt, men den er god, ikke vond. Den minner deg om friheten du har rundt deg. Ren natur. Grønt gress. Fosser, fjorder og vikingskip.Ingen slåssing. Ingen bygdatullinger som vil knuse ting. Her er alt trivelig, og du kan prate om dype ting natten lang, eller bare kose deg og prate tull. Det spiller ingen rolle. Du er vel så velkommen, selv om du er tyst.

Velkommen til Gudvangen

Papegøyen som ikke kunne fly

Det var en tid, ikke alt for langt tilbake. Langt inne i de grønne skoger, under busker og kratt, nederst nede i vår grønne verden. Her bodde en papegøye.Men forstå meg riktig! Dette var ikke en hvilken som helst papegøye, å nei! Denne papegøyen hadde sine egne særheter som gjorde den helt unik i den store verden.

For det første hadde papegøyen ikke vinger som virket. Den kunne altså ikke fly. Den var blitt et tungt dyr som måtte holde seg på bakken. Ikke løp den så godt heller. Men det gjorde ikke så mye. Den hadde ingenting å frykte uansett. Den kunne lykkelig leve på bunnen av skogene og spise det den kom over. Den hadde ingen fiender.

Den levde også alene. Hele sitt liv levde den for seg selv. Ingen venner.

Når den ble voksen og trengte en kone derimot, tok han affære. Selv om papegøyen ikke kunne fly, kunne den klatre ganske greit. Mannen tenkte det at om den ville imponere kvinnepapegøyene måtte den bygge sitt rede lengst oppe, i den flotteste hulen.

Papegøyen klatret og klatret, helt til den fant noe som virket som et passende sted. Den flotteste hulen på hele berget tenkte han. Det var det også.

Her slo den seg til ro. Bygget et flott hus, slik at damene skulle finne det hjemmekoselig og komme på besøk.

For at damene skulle vite at han var der, måtte han, fant han ut, lage seg

et tilrop. Et som kvinnene ville kjenne igjen, og høre over hele skogen.

Kakapo satt seg inne i hulen sin, og laget den dypeste ekkoklingende stemmen han kunne. Han hadde hørt at damene likte den slags. Høyt og jevnlig fortsatte han denne ropingen, i håp om besøk.

Et annet sted i skogen kunne du finne en kvinnelig papegøye. Også denne manglet evnen til å fly. Dog var hun ensom, og ønsket en papegøye å dele sine dager med.

Plutselig hørte hun et klingrende, ekko. En stemme langt vekke ifra. Et rop som selskap. Kom. Kom...

Fruen vandret og vandret. Ingensteds kunne hun finne personen med den vakre røsten. I dager vandret hun. Ingenting fant hun. Ropet hun hadde hørt var Kakapo's.

Kakapo forble ensom, og forstod ikke mye av hvorfor. Han som hadde funnet det flotteste stedet, høyest oppe, og lavet det høyeste ropet han kunne.

Det Kakapo ikke viste var at ropet hans ikke ble sporet på grunn av ekkoet den flotte hulen hans skapte. Det skulle ta år før han fikk sjansen igjen.

Kakapo fikk sin kone til slutt, og de fikk en sunn papegøyebaby.

Dog da den vokste opp skjedde store endringer i miljøet. Farer truet plutselig. Katter og andre rovdyr oppstod hvor Kakapo hadde bodd. Papegøyen som ikke kunne fly fikk plutselig mange fiender, og han kunne ikke rømme fra dem.

Den lille nye papegøyen vokste opp i harde tider, fikk aldri noe kone, og ble spist før den kunne reddes.

I dag finnes det ikke mange flyveløse papegøyer som Kakapo igjen. Kanskje vil de forsvinne helt innen kort tid? Her er bare å følge med, og håpe for dyrets etterkommere.

Takk til dere

Velkomst

Da ønsker jeg eder velkommen til starten på en ny æra. En ny blogg, fra et nytt menneske innen bloggverden. Hos meg vil dere ikke finne samfunnsrelatert idioti, politisk propaganda eller annet tullball. Her skal alt fra etter dette av foregå i en mer eventyrlig tone om så er mulig, og sannheten skal pyntes, og gjøres fæl, nekro, eller trivelig, triviell, alt etter hva temaet behager. Her skal være bilder med tema, her skal historier fortelles, og verden forandres til det ugjenkjennelige et menneskets fantasi kun kan klare!

Hold deg så fast i setet og kom tilbake til min blogg innen dager for fabler og eventyr.